Norsk skule har fått digitalsjuka

No må det vel snart vera slutt med alt maset om digitalisering og innovasjon i norsk skule. Det er på tide å utvikla gagns menneske igjen.

---

Denne veka har eg vore på SETT-konferansen, ei samling om innovasjon og teknologi i skule og barnehage. Tanken var sikkert å inspirera til auka bruk av IKT, men sant å seie verka det nesten motsett for min del. Eg har gått litt lei. Lei av flotte formuleringar om innovativ eller adaptiv programvare som vert oppdatert i sanntid i ei eller anna sky. Lei av peset om å alltid, i alle samanhengar bruka noko fancy og webbasert dilldall som eigentleg ikkje fører til meir læring, men berre er digitalt og dermed heilagt.

Digital innvandring gir digital avgudsdyrking
I mine auge verkar det som om det er særleg ei gruppe menneske som skil seg ut i digital-dyrkinga. Og det er ikkje ungdommen. Eg har ikkje statistikk på dette, men eg vil tru at det var svært få deltakarar under 30 år på SETT. Litt rart, eigentleg, for ein skulle jo tru at dei unge lærarane skulle vera mest interesserte i dette her. I staden er det menn og kvinner på 40+ som går igjen. Dei er menneske som enno hugsar den analoge tidsalderen og som dermed synest at alt digitalt er aldeles magisk og fantastisk. Difor heng både tunge og sikkel ut av munnen deira berre du nevner uttrykk som «samarbeid i skya» eller «digital ringperm».

No er eg på sett og vis glad for det, for dette er dei same godt vaksne menneska som no er rektorar og skulesjefar, og som dermed har ein del dei skulle ha sagt når budsjetta skal leggjast. Det er nemleg viktig med teknologi i skulen, at ungane får ta på og kjenna på kvar sine dingsar og at 1:1 vert prioritert frå statleg hald. Men når eg her er litt kritisk til digital-dyrkinga, handlar det om at millionar av kroner vert brukt på digitale våseprogram som er utdaterte i løpet av det neste året, utan at nokon vågar å stille spørsmålet om kva føremålet med dei er – bortsett frå at dei er digitale. Skulle eg satsa pengar på noko no, måtte det vore innan den såkalla edTech-industrien, for dei håvar inn som aldri før.

Det er maset deira eg vil til livs, og då tenkjer eg særleg på LMS-leverandørane. Eg trur dei fører oss vekk frå poenget, dei fører oss vekk frå den daglegdagse og naturlege bruken av digital teknologi, og leier oss inn i ei kunstig digital sky som er skapt mest for deira lommebøker og litt for skulen.

Kvifor driv me eigentleg på med dette her?
Mykje blir dermed berre digital aktivitet for aktiviteten si eiga skuld. Det er misbruk av tid og pengar, og det er å bomma på målet. Nå er ikkje dette rakettforsking, akkurat, men eg er ein av dei som trur me treng å løfta blikket  mot det langsiktige, varige føremålet for norsk skule att, nemleg at elevane skal bli

gagns menneske.

Berre å nevna omgrepet får tankane mine litt meir i vater igjen. Det er jo dette det handlar om, også når me arbeider med digitale dugleikar. Som Chris Lehman sa på innleiingsføredraget på nettopp SETT: Me vil leggja til rette for at ungane våre blir samfunnsengasjerte, tankefulle, lidenskapelege og snille menneske. Det er langt viktigare enn at dei blir gode på programmering.

Sjølvsagt skal me også bruka digitale verktøy i dette arbeidet og la elevane utforska og leika seg med ny teknologi. Men i mine auge må ikkje teknologien bli målet, men nettopp verktøyet. Bill Gates har sagt det på ein god måte:

Technology is just a tool. In terms of getting the kids working together and motivating them, the teacher is the most important.

Så har tanken slått meg: Kanskje var ikkje dei yngste lærarane til stades på SETT fordi dei rett og slett ikkje treng det. Dei brukar kanskje allereie den digitale teknologien i si undervisning, på ein autentisk måte – med ei hensikt utover det reint digitale og med bruk av daglegdagse (og gratis) verktøy. Dei treng kanskje ikkje den kunstige skuleprogramvaren som kostar flesk, som krev kursing og som er utdatert før du har teke han skikkeleg i bruk.

Oppdatert: Også SETT-sjefen har same tanken: https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2016/november/sett-sjefen–det-dreier-seg-ikke-om-it-men-om-laring/.

Enter a caption

 

Sandnes-elever i den digitale bakevja

Mens elever i nabokommunene får utdelt hver sine Chromebooks og iPads, sitter ungdommene i Sandnesskolen igjen med noen timer i uka på felles datarom.

---

Opprop på oppslagstavle i Berlin 2016

«There is no digital strategy anymore, just strategy in a digital world», sa mediedirektøren for IKEA i Nord-Amerika, Alia Kemet, da spørsmålet om firmaet burde satse digitalt kom opp. Sitatet har blitt stående som en beskrivelse av hvor viktig det er for bedrifter å være til stede i det digitale, både på nett og mobil. Å ikke satse digitalt er rett og slett ikke et valg lenger.

Årsaken er åpenbar: Mennesker i den vestlige verden omgir seg med teknologi gjennom hele døgnet, både i jobb og hverdagsliv. Utviklingen skjer ufattelig fort. Vi skal ikke lenger enn to år tilbake for å finne en tid der “vippsing” var umulig, mens Pokemon Go var helt ukjent bare for noen måneder siden. Bedrifter og forretninger legger om i tråd med nye behov, og selv de trauste og grå kommunene har for lengst opprettet både Instagram- og Snapchat-kontoer.

Framtidens ferdigheter for framtidens jobbmarked
Utviklingen går raskt, og framtidsforskere mener at om 20 år vil halvparten av oss arbeide i yrker som ikke finnes i dag. Vi skal altså forberede elevene våre på et arbeidsmarked og et samfunn vi ikke vet hvordan kommer til å se ut. Det eneste som er sikkert, er at teknologi kommer til å spille en viktig rolle.

Dersom vi ser på Sandnesskolen i denne sammenhengen, er resultatet trist. Sandnes har gode og viktige satsinger på matematikk, vurdering for læring og klasseledelse, men det digitale perspektivet er helt borte. I kvalitetsmeldingen for Sandnesskolen som i disse dager legges fram for bystyret, er det digitale ikke nevnt med et ord. Det er heller ingen av de andre kompetansene det mye omtalte Ludvigsen-utvalget mener er viktige for framtida, slik som kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta. Dette er kompetanser der digitale verktøy gir uante muligheter.

At Sandnesskolen sakker akterut blir særlig tydelig når skoler i mange av nabokommunene opplever starten på den største revolusjonen i skolen siden tavlene ble tatt i bruk på midten av 1800-tallet. Bare tenk på hva som kan skje i Gjesdal kommune, der politikerne dette skoleåret, på tross av stram kommuneøkonomi, ruller ut over 1700 digitale enheter til sine elever, rundt en sjudel av kommunens innbyggere. Det er en storsatsing, men så sier det seg også selv at disse elevene får bedre forutsetninger for å tilpasse seg framtidens arbeidsmarked enn jevnaldringer rett over grensa til Sandnes, som knapt får sett, langt mindre tatt på en datamaskin i løpet av skoleuka. Sandnesskolen har havnet i den digitale bakevja.

En grunnleggende kompetanse – i dag
Selv om Ludvigsen-utvalget slår fast at digitale ferdigheter er helt avgjørende i framtidens arbeidsmarked, er disse ferdighetene allerede i dag definert som grunnleggende. Sandnesskolen er derfor forpliktet til å undervise i digitale ferdigheter – i alle fag.

Én utfordring er den ulike kompetansen lærerne har på dette området. Dersom skolen skal tilpasses samfunnsutviklingen, må det skje noe med måten vi legger opp undervisningen på. Det krever en ny pedagogikk og ny kompetanse også hos lærerne. Det blir trolig den minste utfordringen, for slike ting tar pedagogene på alvor, om de får muligheten til det.

En forutsetning for å gi god undervisning i digital kompetanse er nødvendigvis at elevene selv får ta i bruk ny teknologi og digitale læremidler. Det er her vi kommer til utfordringen som særlig Sandnesskolen vil slite med. Når det gjelder digital satsing, er det nemlig store sprik mellom Rogalands-kommunene. Med elev-briller kan vi gjerne kalle det for urettferdighet. For mens elever i Randaberg, Sola, Time, Hå, Gjesdal og nå altså Stavanger får utfolde seg på hver sine duppeditter i nær sagt alle skoletimer, må Sandnes-elevene dele på en håndfull maskiner per klasse kanskje så lite som et par timer i uka.

Situasjonen i Sandnes hadde kanskje ikke vært så ille dersom man hadde en plan for forbedring. Men i Sandnes finnes ingen strategi for å heve den digitale kompetansen i skolen. Det er et sort hull, og selv om kommunaldirektøren har sagt at det kanskje kommer en strategi rundt juletider, vet vi lite om hva den vil inneholde. Det er med andre ord et stykke fram til det som er Randabergskolens visjon for bruk av IKT: “Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få.”

Et godt økonomisk grep?
Hva med økonomien, tenker mange. Skal vi virkelig prioritere elektroniske duppeditter foran tidlig innsats og tilrettelegging? Det gir ikke mening å sette disse opp mot hverandre. I en tid med økonomiske nedskjæringer burde slike verktøy tvert imot vært sterkt vurdert, fordi digitale verktøy gjør det enklere for få lærere å drive god undervisning. Som politikerne i førersetet i Sandnes bystyre så ofte formulerer det: Det handler om effektivisering, om å gjøre like mye eller mer for mindre penger.

Med ny teknologi kan vi løse oppgaver enklere, og bruke mindre tid og energi på flere operasjoner, også i klasserommet. Dermed kan vi også skape nye typer læreprosesser med de digitale tjenestene.

En får bedre tilpasset undervisning på en rimelig måte, fordi teknologien gir muligheter til å ta i bruk adaptiv og rimelig programvare. En annen grunn er at teknologien gjør det mulig for elevene å få en rask og tydelig tilbakemelding på arbeidet de gjør, blant annet gjennom spillbasert oppgaveløsning. Det fører igjen til økt motivasjon. Man tror faktisk at ny teknologi i seg selv virker motiverende, fordi elevene da får ta i bruk verktøy de kjenner fra dagliglivet og som oppleves relevant. Som om ikke det er nok, virker en slik satsing også sosialt utjevnende da den omfatter alle elever. Ikke alle har PC hjemme eller en egen smart-telefon, men fra nå av stiller de likt i klasserommet.

Og er det også mulig å stille spørsmålet om kommunene – deriblant Sandnes – faktisk kan spare penger på satsingen, fordi det vil frigjøre mange av de gamle datarommene, og dermed spare kommunen for tunge og kostbare investeringer i nybygg eller ombygginger med økte elevtall?

Sandnes kommune har en ung befolkning, med en høy andel av kommunens innbyggere i skolealder. Det er ikke uten grunn at slagordet for kommunen er “I sentrum for framtida”. Det er et flott og visjonært slagord, men dersom skolen i den samme kommunen skaper tapere i fremtidens jobbmarked, blir slagordet meningsløst og ironisk. Sandnesskolen trenger en digital månelanding, og det er politikernes ansvar å få det til å skje. Det er ikke rettferdig at Sandnes-elevene skal havne nederst på lista bare fordi de havnet i en kommune som ikke tok framtida på alvor.

En forkortet utgave av denne teksten står på trykk i dagens utganve av Stavanger Aftenblad (5. oktober 2016).

Endring i skulen – å slåss mot vindmøller?

Eg har ikkje vore så mange åra i skulen, men i løpet av tida eg har vore der, har eg møtt fleire som slit med å endra sin undervisningsstil i takt med nye trendar og teknologiar.

---

Kor fort går det eigentleg?
«Endringane i skulen skjer så altfor fort», seier nokon. På eitt vis har dei rett, for skulen står for augneblinken midt i ein revolusjon. Medan resten av verda allereie har kome seg gjennom IKT-revolusjonen og har endra seg i takt med både web 1.0 og 2.0, må skulen no ta seg av begge deler i ei og same vending.

Endring har med andre ord skjedd ganske treigt i skulen. Den siste verkelege revolusjonen i skulen kom ved innføring av tavle- og klasseromsundervisning på slutten av 1800-talet, og heilt sidan den gongen har me vore vane med den måten å gjera det på. Det vil seie at dei fleste av oss som er lærarar i dag er digitale innvandrarar. Då me tok vår utdanning, såg me for oss å arbeida i ein skule som er lik den me sjølv gjekk i, der rein kunnskapsoverføring frå lærar og bok til elev er normalen. Kanskje er det grunnen til at nokre av oss har problem med å «snu skuta» mot andre måtar å gjera det på?

Er dette grunnen til at det tilsynelatande er svært vanskeleg å få skulen til å endra seg på ein samla og god måte? Betyr dette at å arbeida med endring i skulen vil vera som å slåss mot vindmøller?

Tilfeldig opplæring i digitale ferdigheiter
No er det digitale samfunnet blitt ein del av røynda vår. Alle lærarar må vera digitale lærarar, sjølv om det er svært ulikt korleis ein løyser det oppdraget. Det skjer nemleg ei grad av privatisering av korleis undervisninga føregår og i kva grad ny teknologi blir tatt i bruk. Dermed er det også nokså tilfeldig kva digital opplæring ungane vår får. Når du tenkjer over det, er det ganske utruleg at det er lov at borna våre sin digitale kompetanse blir forma ut frå kva den enkelte læraren kan.

Difor er me mange som meiner at noko må gjerast for å få opp endringstakta i den norske skulen når det gjeld digitale dugleikar. Nokre vil ropa at det må lagast nasjonale retningslinjer for kva elevane skal læra av digitale dugleikar. Eg trur ikkje det utan vidare er ein god ide. Så lenge endringane i dei digitale tenestene skjer så fort, vil eit sett med retningslinjer fort bli utdaterte og meiningslause.

Skuleleiinga må ta grep
I staden meiner eg at skuleeigarar og skuleleiarar må ta tak i det som faktisk ligg som ein rammeverket for læreplanen. Eg meiner det er tre viktige grep skuleleiinga kan ta:
grunnleggjande dugleik i

• Først og fremst må skuleleiarane løfta opp behovet for ei slik opplæring i skulen, gjennom m.a. å peika på kva som vil vera 21st century skills. Om alle ser behovet, vil det vera enklare å få alle med seg på løysinga.
• Deretter må bli ein del av strategiplanen for den einskilde skulen å heva ferdigheitene til alle lærarane på dette området. Det kan vera mange måtar å løysa dette på, men å la alle gjennomføra ein MOOC som til dømes Smart Læring, vil kunna vera eit godt utgangspunkt.
• Til slutt er det viktig at alle lærarar blir gitt tid til å læra seg og utvikla seg innan dette fagfeltet. «Det er så mange ressursar der ute at det vil ta altfor lang tid å få oversikt. Difor let eg det heller vere,» seier nokon. Lærarar treng og tid på å læra. Dei treng tid til å sjå nytta, skapa tryggleik for seg sjølv i arbeid med dei “digitale” dingsane og til å få overblikk over kva som fungerer «for meg».

Heilt til slutt: For skulen i Noreg er det avgjerande med leiarar (og lærarar) som er villige til endring. Samfunnet endrar seg fortare enn nokon sinne – og då må skulen følgje med.

«Når forandringens vind blåser, kan man velge å bygge levegg – eller vindmølle.»