Afrika, Fundering

Å klatre eit fjell

Eg gjekk til topps på Mount Kenya her om dagen. Joda, det var ei god oppleving å gå rundt på det høgste fjellet her til lands. Fint å nå toppen, meistringskjensle og alt det der.

Men det var bittelitt kjipt likevel. Éin sak er det at toppen som heiter Point Lenana ikkje er Toppen. Det er faktisk to toppar på Mt Kenya som er høgare enn denne. Endå verre er det at Point Lenana er på 4985 meter. Er du frå Sandnes kommune og dermed har vore innom litt russisk matematikk, tek du kjapt i hovudet at det er fattige 15 meter frå 5000. Same kor mykje du strekkjer halsen der, sprett opp og ned eller byggjer tårn med lavastein kjem du ganske enkelt ikkje dei 15 metrane opp til 5 kilometer.

Det der har faktisk vore litt bittert.

Det er no eg byrjar å filosofere litt. Spørsmålet er jo kvifor akkurat 5000 meter hadde vore så stas. det vere runde tal, liksom? Og eg har jo vore mykje høgare enn dette før. Kvar gong eg tek fly er eg vel på rundt 30 000 fot. Minst.

No tenkjer du kanskje at poenget var at eg klatra opp heile denne vegen. Men det gjorde eg jo ikkje. Ein gjer vel sjeldan det når ein er på fjelltur, startar på null og går heilt opp? Denne gongen starta me heilt oppe på 3300 meter. Det er jo heilt drøyt, eigentleg. Klatra berre 1685 meter. Det er jo ikkje så høgt.

Så den 5000-grensa blir litt tilfeldig, om du skjønar? Me kunne like godt ha blitt kjørte til siste hytta på 4200? Eller teke helikopter til toppen?

No er det ikkje så bittert med dei 15 metrane lengre/lenger. No er heller spørsmålet kva det eigentlege poenget med å klatre høge fjell er.

Bortsett frå utsikta, då.

Advertisements
Lokalsamfunn, Politikk

Vi som elsker å hate bomringen

12189938803_f02c2c6d70_o.jpg
Ordfører i Gjemnes kommune Odd Steinar Bjerkeset og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Foto: Samferdselsdepartementet via Flickr (CC-lisens)

Før hata vi å stå i kø på motorveien og i Sandnes sentrum. Nå hater vi bare bomringen.


Tenk at det er noen som vil gjøre det verre for oss bilistene. Det er for å få ned biltrafikken, sier de. Men de har ikke forstått noen ting: For å få vekk køene, må vi gjøre det enklere å velge bilen. Vi må bygge flere veier. Uten bommer.

Vi vil velge selv, og hvem i all verden vil velge å betale bompenger når de kan velge å ikke betale det? Jeg vil mye heller velge halve dagen i kø, få hengemage, puste inn smog hele døgnet og bruke en formue i drivstoff enn å velge bort bilen min. Den var jo så dyr. Og nå skal jeg betale enda mer for å bruke den. Tenk: Betale til fellesskapet for å bruke min bil!

Jeg hater bomringen og politikerne som har bestemt at den skal komme. Hvis bare FrP hadde samferdselsministeren. Og finansministeren. Eller hvis Borgli var ordfører eller noe sånt. De hadde kommet på noe mye bedre.

Jeg hater bomringen. Og jeg hater demokratiet som legger regjeringen vår i lenker. Vi stemte dem inn for å få vekk bompengene og ned de forferdelige bensinprisene. I stedet er det sosialistene som får viljen sin. De er idioter, alle sammen, bortsett fra Wirak (som vi hater å elske). Selv dattera mi på to år forstår det at det er dumt å betale for noe man ikke vil (Hun vil helst ha godteri på blå resept).

Vi vil velge selv. Og hvem vil velge å betale skatt når de kan velge å ikke gjøre det? Selv om sosialistene elsker å betale skatt, er det ikke sikkert alle andre gjør det. De bare elsker å plage oss. Sadister.

Jeg hater bomringen. Og sosialister. De vil ha oss til å ta bussen sammen med muslimene. Eller sykle. Noe så simpelt. Hvordan skal jeg da få vist de andre hvor hvit og vellykket jeg er? Nei, ingenting er vel så deilig som å trekke inn blandingslukta av nyvaska bilkupé og eksos mens jeg kjører ut for å lufte bikkja.

Det er et ran! Som om det ikke var dyrt nok å eie Lexus allerede! Ingenting er vel mer usosialt enn å la oss som kjører bil få svi for at flere skal velge kollektiv og sykkel. Det er ingen som egentlig vil velge sykkel eller kollektiv, sånn egentlig. Hva har det uansett med oss å bilister gjøre? For å redde miljøet? Ha! Mine utslipp er som en fis i havet. Dessuten er det mange andre som er verre enn meg. Alle skipene inn Gandsfjorden, for eksempel. De kunne mye heller betalt bompenger.

På toppen av alt har jeg lest på resett.no at det er fake news at klimaendringene er menneskeskapte. Hvis bare Norge kunne gått sammen med Trump og de, da hadde kanskje folk uflest forstått, de også.

Jeg hater bomringen, som kommer til å kvele handelen i byen min. Butikkene kommer til å dø når folk flest tar bussen dit. En kan jo ikke kjøpe for eksempel sofa i Sandnes sentrum og ta med på bussen. Eller hva med de som skal levere i barnehagen i Sandnes sentrum? De mange barnehagene innenfor ringen kommer uten tvil til å dø.

Jeg elsker å hate. Jeg hater mas om miljøet, EU, asylsøkere, syklister og røykeforbud (og litt homofile også, men det er ikke lov å si). Men aller mest elsker jeg å hate bomringen. Den gjør meg så engasjert. Den får meg til å føle meg levende. Bomringen får oss hatere til å stå sammen, til å gå i flokk. Ikke som de der kommunistene, som bare tenker på sitt eget.

Jeg hater bomringen. Og det er gøy å hate. Særlig når man gjør det sammen med noen.

Lik (evt hat) og del!

Skule, Teknologi

Norsk skule har fått digitalsjuka

No må det vel snart vera slutt med alt maset om digitalisering og innovasjon i norsk skule. Det er på tide å utvikla gagns menneske igjen.


bilde2Denne veka har eg vore på SETT-konferansen, ei samling om innovasjon og teknologi i skule og barnehage. Tanken var sikkert å inspirera til auka bruk av IKT, men sant å seie verka det nesten motsett for min del. Eg har gått litt lei. Lei av flotte formuleringar om innovativ eller adaptiv programvare som vert oppdatert i sanntid i ei eller anna sky. Lei av peset om å alltid, i alle samanhengar bruka noko fancy og webbasert dilldall som eigentleg ikkje fører til meir læring, men berre er digitalt og dermed heilagt.

Digital innvandring gir digital avgudsdyrking
I mine auge verkar det som om det er særleg ei gruppe menneske som skil seg ut i digital-dyrkinga. Og det er ikkje ungdommen. Eg har ikkje statistikk på dette, men eg vil tru at det var svært få deltakarar under 30 år på SETT. Litt rart, eigentleg, for ein skulle jo tru at dei unge lærarane skulle vera mest interesserte i dette her. I staden er det menn og kvinner på 40+ som går igjen. Dei er menneske som enno hugsar den analoge tidsalderen og som dermed synest at alt digitalt er aldeles magisk og fantastisk. Difor heng både tunge og sikkel ut av munnen deira berre du nevner uttrykk som «samarbeid i skya» eller «digital ringperm».

No er eg på sett og vis glad for det, for dette er dei same godt vaksne menneska som no er rektorar og skulesjefar, og som dermed har ein del dei skulle ha sagt når budsjetta skal leggjast. Det er nemleg viktig med teknologi i skulen, at ungane får ta på og kjenna på kvar sine dingsar og at 1:1 vert prioritert frå statleg hald. Men når eg her er litt kritisk til digital-dyrkinga, handlar det om at millionar av kroner vert brukt på digitale våseprogram som er utdaterte i løpet av det neste året, utan at nokon vågar å stille spørsmålet om kva føremålet med dei er – bortsett frå at dei er digitale. Skulle eg satsa pengar på noko no, måtte det vore innan den såkalla edTech-industrien, for dei håvar inn som aldri før.

Det er maset deira eg vil til livs, og då tenkjer eg særleg på LMS-leverandørane. Eg trur dei fører oss vekk frå poenget, dei fører oss vekk frå den daglegdagse og naturlege bruken av digital teknologi, og leier oss inn i ei kunstig digital sky som er skapt mest for deira lommebøker og litt for skulen.

Kvifor driv me eigentleg på med dette her?
Mykje blir dermed berre digital aktivitet for aktiviteten si eiga skuld. Det er misbruk av tid og pengar, og det er å bomma på målet. Nå er ikkje dette rakettforsking, akkurat, men eg er ein av dei som trur me treng å løfta blikket  mot det langsiktige, varige føremålet for norsk skule att, nemleg at elevane skal bli

gagns menneske.

Berre å nevna omgrepet får tankane mine litt meir i vater igjen. Det er jo dette det handlar om, også når me arbeider med digitale dugleikar. Som Chris Lehman sa på innleiingsføredraget på nettopp SETT: Me vil leggja til rette for at ungane våre blir samfunnsengasjerte, tankefulle, lidenskapelege og snille menneske. Det er langt viktigare enn at dei blir gode på programmering.

Sjølvsagt skal me også bruka digitale verktøy i dette arbeidet og la elevane utforska og leika seg med ny teknologi. Men i mine auge må ikkje teknologien bli målet, men nettopp verktøyet. Bill Gates har sagt det på ein god måte:

Technology is just a tool. In terms of getting the kids working together and motivating them, the teacher is the most important.

Så har tanken slått meg: Kanskje var ikkje dei yngste lærarane til stades på SETT fordi dei rett og slett ikkje treng det. Dei brukar kanskje allereie den digitale teknologien i si undervisning, på ein autentisk måte – med ei hensikt utover det reint digitale og med bruk av daglegdagse (og gratis) verktøy. Dei treng kanskje ikkje den kunstige skuleprogramvaren som kostar flesk, som krev kursing og som er utdatert før du har teke han skikkeleg i bruk.

Oppdatert: Også SETT-sjefen har same tanken: https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2016/november/sett-sjefen–det-dreier-seg-ikke-om-it-men-om-laring/.

bilde
Enter a caption

 

Politikk

Den minst viktige saka

«De som gikk til valg på å ikke innføre eiendomsskatt vant valget i fjor,» slår varaordførar Pål Morten Borgli fast på Facebook. Har han då heilt gløymt «Sandnesnasjonalismen»?


sandnes-siste-utkas-05-1024x724
Den første logoen til nei-aksjonen kunne tyda på at ein spelte sterkt på sandnesnasjonalismen og mindre på  faktisk politikk. Aksjonsgruppa vart seinare nekta å bruka kommunevåpenet i logoen sin.

Midt i valkampen for litt over eitt år sidan sende eg eit lesarinnlegg til Aftenbladet. Det handla om at det fanst viktigare saker å diskutera i valkampen enn kommunereforma. Eg var faktisk så tabloid at eg påstod at kommunereforma var den minst viktige saka i valkampen, ettersom alle parti hadde varsla at dei ville følgja resultatet av ei folkeavstemming uansett.

 

Innlegget mitt kom aldri på trykk. Aftenbladet køyrde då sak på sak om kommunesamanslåing, og svært lite om andre viktige saker for kommunen, som for eksempel økonomi, skule og barnehage. Då passa det kanskje dårleg med eit innlegg som handla om noko heilt anna?

I dag ser me at dei økonomisk vanskelege tilhøva i byen vår rammar svært mange. Jovisst handlar dette i stor grad om nedtur i oljeindustrien, men dette såg me då verkeleg konturane av også for eitt år sidan? Kvifor snakka me så lite om det i valkampen, då?

Og kvifor snakka me så lite om skule, om låneopptak og korleis me kunne skape eit varmare samfunn? Eg stilte spørsmåla i mitt innlegg, men fekk aldri svar:

Har vi tatt debatten om hva vi skal prioritere i skole og barnehage? Vil vi flytte ressursene til de laveste alderstrinnene i såkalt «tidlig innsats», slik at kunnskapshull blir tetta allerede de første skoleårene – eller skal vi ikke? Hva gjør det med kommuneøkonomien vår at vi tar opp store lån for å gjøre investeringer, samtidig som vi skal starte 61 nye heldøgns pleieplasser? Må vi kutte andre steder når kommunen ikke får nye inntekter andre steder fra? Og hva gjør vi i vår kommune i møte med flyktningene fra Syria? Hva bystyrerepresentantene svarer på disse spørsmålene er langt viktigere enn hva de måtte mene om kommunereformen, ettersom sistnevnte altså langt på vei avgjøres av innbyggerne i folkeavstemning likevel.

Noen sier at KrF taper ved å ha en slik holdning. Det får så være. For oss er det viktigste å slåss for et bredt og godt tjenestetilbud i kommunen, og samtidig sørge for at innbyggerne får vite det de trenger for å ta avgjørelser på vegne av kommende generasjoner.

Arbeidarpartiet og FrP gjorde eit svært godt val i Sandnes i fjor. Eg trur først og fremst det skuldast at dei slapp å svare på spørsmål om økonomi og prioritering – om faktisk politikk – men i staden kunne gøyma seg bak Sandnes-patriotismen.

PS: Eg stemte og mot kommunesamanslåing til slutt.

Lokalsamfunn, Politikk

Me sløsar altfor mykje i Sandnes

Eg har visst teke grundig feil i fleire år. Det viser seg at styringspartia i Sandnes er ufeilbarlege. 


Etter å ha gått nøye gjennom argumentasjonen til Ap, Sp og Frp i Sandnes dei siste åra, har det endeleg gått opp eit lys for meg. Dei har jo hatt rett i alt heile tida, og sanninga er enkel:

Her i Sandnes sløsar me for mykje. Det er difor me må effektivisera.

Berre litt for mange tilsette
Men her må ingen tru at politikarane skuldar på dei tilsette. Som dei styrande har sagt gong etter gong: Dei tilsette gjer ein kjempejobb. Problemet er at det er altfor mange av dei. Me kan jo ikkje ha folk som driv dank, heller.

No er det vel ingen som har sett at nokon driv dank, akkurat, men det som er heilt sikkert er at det har gått altfor mykje pengar til barnehage, skule, rusmiddelomsorg og eldreomsorg som det har. Slike ting, eller eigentleg slike menneske, er jo ikkje så viktige. Jammen godt nokon sette på handbrekket.

Difor må eg gå i meg sjølv og innrømma at det har vore frykteleg uansvarleg av oss i KrF å kritisera budsjetta år etter år. Det er jo dei som har styrt som verkeleg har vore ansvarlege og teke tak det der har vore naudsynt. Dei har vore som vaksne folk, medan me i opposisjonen har vore sutrete småungar som berre vil ha meir, meir, meir! Godt at Ap, Frp og Sp framleis vil halda fram med å stoppa pengesløseriet.

Lev i nuet!
Me har dessutan mast om framtida og om at me må sjå mange år framover i tid. Det er nesten pinleg å innrømma kor tåpelege me har vore. Det er jo ikkje framtida me har ansvar for som politikarar; Det er notida! Problema i framtida får andre ta seg av.

Difor er det ingen vits i å tenkja på dagens kvalitet heller. Det er mykje viktigare at det er fred og ro politikarane imellom. Alle må jo forstå at det er betre at Borgli og Wirak forblir venner enn at kommunen får fleire pengar og innbyggjarane får eit betre tenestetilbod.

Det må altså effektiviserast. Og endeleg har også eg forstått korleis det må gjerast.

Me gjer som Robin Hood, berre omvendt.

Ein enkel sak
Genistreken går ut på at me tek frå dei små og dei svake som ikkje forstår noko likevel. Kva forstår vel ein førsteklassing som slit med skriving og lesing av at me tek frå han ein lærar eller to, eller fjernar lesekurset. Lett! Så lar me dei som har jobb, hus og evne til å stå på sjølv sleppa unna alt som måtte vera av ekstra utfordringar. Då slepp me som politikarar alt maset deira. Det er difor me let Sandnes Ulf få det akkurat som dei vil. I tillegg får me sett Sandnes på kartet, og det er jo nesten viktigare enn absolutt alt anna.

For det er som kjent riv ruskande gale i 2016 å tenkja at folk i Sandnes vil betala skatt. Haha! Det er vel ingen som vil betala skatt! Eigentleg burde me ha kutta ut all skatt no om dagen, folk har det jo vanskeleg nok som dei har det i desse nedgangstidene. Så kan dei som vil heller sjølv sørga for skular, eldreomsorg, rusomsorg og barnehageplassar. Då kunne me jo lagt ned heile kommunen også – tenk kor mykje pengar me då hadde spart!

Politikk, Skule

Når Sandnes-politikere diskuterer skole

imageEn fri gjengivelse av ordskiftet i dagens bystyremøte om ekstrabevilgninger til Sandnesskolen. Med andre ord: En farse i åtte deler

Opposisjonen: Skolene i Sandnes trenger mer penger, det er nok kutt nå.
Posisjonen: Dere snakker skolen ned!

Opposisjonen: Alle skolene melder tilbake at dagens situasjon er kritisk, særlig for de mest sårbare elevene.
Posisjonen: De ansatte gjør en kjempejobb!

Opposisjonen: Ved å kutte mer i skolen, fører det til mer spesialundervisning fremover.
Posisjonen: Opposisjonspartiene sier bare dette fordi de ønsker å bli populære!

Opposisjonen: Skolene i Sandnes tåler ikke flere kutt.
Posisjonen: Dere snakker Sandnes ned! Vi har satt byen på kartet!

Opposisjonen: Om vi ikke legger inn flere penger, blir viktige lesekurs kutta ut.
Posisjonen: Vi har fått full sykehjemsdekning!

Opposisjonen: Tidlig innsats for de som trenger det mest, lønner seg på sikt og gir et bedre liv for de det gjelder.
Posisjonen: Vi skårer jo OK på nasjonale prøver!

Opposisjonen: Å prioritere penger viser hvilken retning vi ønsker å gå i.
Posisjonen: Det er viktig at vi står samla om dette!

Opposisjonen: God dag, mann.
Posisjonen: Økseskaft!

 

På rollelisten:
Opposisjonen: KrF, V, H, SV
Posisjonen: Ap, FrP, Sp

Politikk, Skule, Teknologi

Sandnes-elever i den digitale bakevja

Mens elever i nabokommunene får utdelt hver sine Chromebooks og iPads, sitter ungdommene i Sandnesskolen igjen med noen timer i uka på felles datarom.


dav
Opprop på oppslagstavle i Berlin 2016

«There is no digital strategy anymore, just strategy in a digital world», sa mediedirektøren for IKEA i Nord-Amerika, Alia Kemet, da spørsmålet om firmaet burde satse digitalt kom opp. Sitatet har blitt stående som en beskrivelse av hvor viktig det er for bedrifter å være til stede i det digitale, både på nett og mobil. Å ikke satse digitalt er rett og slett ikke et valg lenger.

Årsaken er åpenbar: Mennesker i den vestlige verden omgir seg med teknologi gjennom hele døgnet, både i jobb og hverdagsliv. Utviklingen skjer ufattelig fort. Vi skal ikke lenger enn to år tilbake for å finne en tid der “vippsing” var umulig, mens Pokemon Go var helt ukjent bare for noen måneder siden. Bedrifter og forretninger legger om i tråd med nye behov, og selv de trauste og grå kommunene har for lengst opprettet både Instagram- og Snapchat-kontoer.

Framtidens ferdigheter for framtidens jobbmarked
Utviklingen går raskt, og framtidsforskere mener at om 20 år vil halvparten av oss arbeide i yrker som ikke finnes i dag. Vi skal altså forberede elevene våre på et arbeidsmarked og et samfunn vi ikke vet hvordan kommer til å se ut. Det eneste som er sikkert, er at teknologi kommer til å spille en viktig rolle.

Dersom vi ser på Sandnesskolen i denne sammenhengen, er resultatet trist. Sandnes har gode og viktige satsinger på matematikk, vurdering for læring og klasseledelse, men det digitale perspektivet er helt borte. I kvalitetsmeldingen for Sandnesskolen som i disse dager legges fram for bystyret, er det digitale ikke nevnt med et ord. Det er heller ingen av de andre kompetansene det mye omtalte Ludvigsen-utvalget mener er viktige for framtida, slik som kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta. Dette er kompetanser der digitale verktøy gir uante muligheter.

At Sandnesskolen sakker akterut blir særlig tydelig når skoler i mange av nabokommunene opplever starten på den største revolusjonen i skolen siden tavlene ble tatt i bruk på midten av 1800-tallet. Bare tenk på hva som kan skje i Gjesdal kommune, der politikerne dette skoleåret, på tross av stram kommuneøkonomi, ruller ut over 1700 digitale enheter til sine elever, rundt en sjudel av kommunens innbyggere. Det er en storsatsing, men så sier det seg også selv at disse elevene får bedre forutsetninger for å tilpasse seg framtidens arbeidsmarked enn jevnaldringer rett over grensa til Sandnes, som knapt får sett, langt mindre tatt på en datamaskin i løpet av skoleuka. Sandnesskolen har havnet i den digitale bakevja.

En grunnleggende kompetanse – i dag
Selv om Ludvigsen-utvalget slår fast at digitale ferdigheter er helt avgjørende i framtidens arbeidsmarked, er disse ferdighetene allerede i dag definert som grunnleggende. Sandnesskolen er derfor forpliktet til å undervise i digitale ferdigheter – i alle fag.

Én utfordring er den ulike kompetansen lærerne har på dette området. Dersom skolen skal tilpasses samfunnsutviklingen, må det skje noe med måten vi legger opp undervisningen på. Det krever en ny pedagogikk og ny kompetanse også hos lærerne. Det blir trolig den minste utfordringen, for slike ting tar pedagogene på alvor, om de får muligheten til det.

En forutsetning for å gi god undervisning i digital kompetanse er nødvendigvis at elevene selv får ta i bruk ny teknologi og digitale læremidler. Det er her vi kommer til utfordringen som særlig Sandnesskolen vil slite med. Når det gjelder digital satsing, er det nemlig store sprik mellom Rogalands-kommunene. Med elev-briller kan vi gjerne kalle det for urettferdighet. For mens elever i Randaberg, Sola, Time, Hå, Gjesdal og nå altså Stavanger får utfolde seg på hver sine duppeditter i nær sagt alle skoletimer, må Sandnes-elevene dele på en håndfull maskiner per klasse kanskje så lite som et par timer i uka.

Situasjonen i Sandnes hadde kanskje ikke vært så ille dersom man hadde en plan for forbedring. Men i Sandnes finnes ingen strategi for å heve den digitale kompetansen i skolen. Det er et sort hull, og selv om kommunaldirektøren har sagt at det kanskje kommer en strategi rundt juletider, vet vi lite om hva den vil inneholde. Det er med andre ord et stykke fram til det som er Randabergskolens visjon for bruk av IKT: “Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få.”

Et godt økonomisk grep?
Hva med økonomien, tenker mange. Skal vi virkelig prioritere elektroniske duppeditter foran tidlig innsats og tilrettelegging? Det gir ikke mening å sette disse opp mot hverandre. I en tid med økonomiske nedskjæringer burde slike verktøy tvert imot vært sterkt vurdert, fordi digitale verktøy gjør det enklere for få lærere å drive god undervisning. Som politikerne i førersetet i Sandnes bystyre så ofte formulerer det: Det handler om effektivisering, om å gjøre like mye eller mer for mindre penger.

Med ny teknologi kan vi løse oppgaver enklere, og bruke mindre tid og energi på flere operasjoner, også i klasserommet. Dermed kan vi også skape nye typer læreprosesser med de digitale tjenestene.

En får bedre tilpasset undervisning på en rimelig måte, fordi teknologien gir muligheter til å ta i bruk adaptiv og rimelig programvare. En annen grunn er at teknologien gjør det mulig for elevene å få en rask og tydelig tilbakemelding på arbeidet de gjør, blant annet gjennom spillbasert oppgaveløsning. Det fører igjen til økt motivasjon. Man tror faktisk at ny teknologi i seg selv virker motiverende, fordi elevene da får ta i bruk verktøy de kjenner fra dagliglivet og som oppleves relevant. Som om ikke det er nok, virker en slik satsing også sosialt utjevnende da den omfatter alle elever. Ikke alle har PC hjemme eller en egen smart-telefon, men fra nå av stiller de likt i klasserommet.

Og er det også mulig å stille spørsmålet om kommunene – deriblant Sandnes – faktisk kan spare penger på satsingen, fordi det vil frigjøre mange av de gamle datarommene, og dermed spare kommunen for tunge og kostbare investeringer i nybygg eller ombygginger med økte elevtall?

Sandnes kommune har en ung befolkning, med en høy andel av kommunens innbyggere i skolealder. Det er ikke uten grunn at slagordet for kommunen er “I sentrum for framtida”. Det er et flott og visjonært slagord, men dersom skolen i den samme kommunen skaper tapere i fremtidens jobbmarked, blir slagordet meningsløst og ironisk. Sandnesskolen trenger en digital månelanding, og det er politikernes ansvar å få det til å skje. Det er ikke rettferdig at Sandnes-elevene skal havne nederst på lista bare fordi de havnet i en kommune som ikke tok framtida på alvor.

En forkortet utgave av denne teksten står på trykk i dagens utganve av Stavanger Aftenblad (5. oktober 2016).